Del

Torsdag 2. april annonserte Iran og USA, sammen med fem andre stormakter, at de var blitt enige om en omfattende og overraskende spesifikk enighet rundt Irans atomprogram. Enigheten markerer et politisk syvmilssteg etter at samtalene rundt atomprogrammet for bare to år siden var nær frysepunktet, men samtidig trues avtalens levedyktighet på både kort og lang sikt.

Irans atomprogram har i en årrekke utgjort en stor internasjonal sikkerhetspolitisk utfordring, og mange stemmer internasjonalt har fryktet at Irans sivile atomprogram i det skjulte brukes til utvikling av utvikling av spaltbare materialer og teknologi til bruk i iranske atomvåpen. At samtalene nå endelig ser ut til å gå i retning av en forhandlet løsning er ingen selvfølge: Bak den nylige opptiningen mellom hovedpartene, USA og Iran, ligger flere tiår med gjensidig mistillit og splittelse etter den iranske revolusjonen i 1979.

 

Valget av Irans president, den moderate Hassan Rouhani i juni 2013, har utvilsomt vært en medvirkende årsak til den nyfunne kompromissviljen mellom Iran og USA. Etter valget i Iran la landet kraftig om retorikken rundt sitt eget atomprogram, og i løpet av noen måneder i andre halvdel av 2013 endret Iran kursen da Rouhani talte foran FN og mante til toleranse og forståelse rundt det betente forholdet. Initiativet fra Iran gikk ikke upåaktet hen i Washington, og bare tre dager etter FN-talen holdt presidentene Obama og Rouhani en telefonsamtale, den første direkte kontakten mellom de to landene på toppnivå siden 1979. Deretter fulgte en rekke tillitsvekkende tiltak i raskt tempo over de neste månedene: Innledende samtaler mellom Iran og de fem permantente medlemmene av FNs Sikkerhetsråd samt Tyskland, ble av deltakerne beskrevet som ”substansielle”. Iran fulgte deretter opp med å godta et FN-utformet veikart rundt sitt atomprogram, nye IAEA-inspeksjoner av iranske atomanlegg, samt en midlertidig suspendering av landets atomprogram i påvente av nye forhandlinger mot en avtale. Til gjengjeld ble Iran gitt lovnader om at dette ville kunne føre til lettelser eller fjerning av de internasjonale sanksjonene som har blitt påført Iran. Disse forhandlingene skulle i utgangspunktet vært fullført 24. november i fjor, men ble grunnet uenigheter rundt tidsrommet for løfting av sanksjonene og Irans muligheter til fortsatt sivil anriking av uran, utsatt med syv måneder til juni 2015.

 

På tross av utsettelsen i forhandlingene i slutten av 2014, er det mye som nå tyder på at man er nær en løsning på spørsmålet om Irans atomprogram og at de mest betente spørsmålene er i ferd med å avklares. For USA sin del har det særlig vært viktig å få ned Irans ”break out”-tid. Dette er tiden Iran vil kunne skaffe seg atomvåpen på, dersom det skulle bryte en avtale og avslutte samarbeidet rundt inspeksjoner av iranske atomanlegg. I dag hevdes denne å ligge på mellom 2-3 måneder, og USA ønsker å få på plass nok tiltak til at break out-tiden vil økes til ett år. Iran på sin side fortsetter å peke på sin rett og sitt behov til å fortsatt anrike uran til bruk som brensel i sine sivile atomreaktorer. Dette har lenge vært to motstridende hensyn, da en fortsatt anriking av Iran (som vil kunne ha både sivile og militære formål) vil minske den såkalte break out-tiden. Likevel ser det ut til at man nå har klart å komme til en enighet rundt disse hensynene, da et overraskende spesifikt rammeverk ble presentert torsdag 2. april i år. Rammeverket legger nå opp til at Iran skal:

  • Redusere antall gassentrifuger til urananrikning med rundt to tredjedeler til 5060 sentrifuger.
  • Drastisk kutte i sitt lager av lavanriket uran, fra 10 tonn ned til 300kg de neste 15 årene.
  • Begrense anrikningsgraden fra 20% til 3,67% (en høy anrikningsgrad behøves for atomvåpen) de samme 15 årene.
  • Åpne for at IAEA (det internasjonale atombyrået) skal kunne få omfattende inspeksjonstilgang til mistenkte atomanlegg.
  • Bygge om eksisterende atomreaktorer de neste 15 årene, slik at de ikke vil kunne brukes til atomvåpenproduksjon.
  • Avslutte kontruksjonen av ytterligere tungtvannsreaktorer, samt destruering eller salg av landet tungtvannslagre.

 

Den foreløpige enigheten er bemerkelsesverdig med tanke på hvor fastlåst og spent det politiske forholdet mellom USA og Iran har vært, men den er nok trygt å hevde at denne opptiningen av det bilaterale forholdet ikke hadde vært mulig om det ikke hadde vært for at både USA og Iran nå ledes av moderate politiske skikkelser som Obama og Rouhani. Den nyvunne enigheten er likevel skjør, og begge de to presidentene har underveis møtt betydelig motstand på hjemmebane av mer ytterliggående politiske krefter på fløyene som ikke ønsker en tilnærming med motparten, både på grunn av mistro og av mer ideologiske årsaker. Blant annet har president Obama advart republikanere i Kongressen om at innføringen av nye sanksjoner kan undergrave den skjøre tilliten man nå har funnet frem til i samarbeidet med Iran. På iransk side antas det at Rouhani trues av ytterliggående krefter i Republikanergarden, som antas å utøve en betydelig innflytelse på Storayatollah Ali Khamenei. Storayatollahen skal på ingen måte avskrives i forhandlingene som nå foregår, da Irans åndelige leder også tidligere har uttalt seg om betente internasjonale politisk spørsmål, uttalelser som ofte bærer stor politisk tyngde i Iran. Eksempelvis kastet Storayatollahen ytterligere bensin på forhandlingsbålet da han 10. april i år uttalte at Iran ikke kunne garantere at en avtale ville komme på plass. Uttalelsen falt etter det ble klart at forhandslingspartene er uenige om tidspunktet for sanksjonslettelser, der Storayatollahen krever at sanksjonene ovenfor Iran må opphøre den dagen avtalen er inngått, samtidig som USA står fast på at man ønsker gradvise lettelser.

 

Samtidig er atomvåpensituasjonen langt fra avklart i Midtøsten selv ved en eventuell iransk avtale: Mens fokuset i en årrekke har vært stort på Irans atomaktiviteter, unngår Israels atomvåpen å trekke nevneverdig internasjonalt fokus samtidig som Israels våpen oppfattes som en trussel i Iran. Dette bidrar til en fortsatt spent og uavklart atomvåpensituasjon i Midtøsten, noe som også makthaverne i Teheran fortsetter å peke på som destabiliserende selv om man nå skulle gå i retning av en avtale rundt Irans atomprogram. Samtidig fremhever Iran at en dobbeltmoral rundt atomforhandlingene finner sted, all den tid Iran utsettes for et sterkt internasjonalt press og sanksjoner, samtidig som Israel unngår en lignende situasjon på tross av at Israel faktisk besitter atomvåpen. Men Israels rolle i Midtøsten gjør på mange måter situasjonen nå også vanskelig for Obama. Mange kommentatorer peker på at Israels harde politiske retorikk mot Iran, som hittil har avvist en avtale eller skissert ekstremt harde betingelser ovenfor Iran, kan påvirke Republikanerne i Kongressen til å avvise forhandlingene. Dette ble klart for noen uker siden, da Israels statsminister Benjamin Netanyahu talte for Kongressen, uten at president Obama på forhånd var informert.

 

Den nåværende politiske situasjonen gjør at det både er grunn til å være forsiktig optimist, samtidig som det er viktig å huske på hvilket skjørt grunnlag en eventuell avtale vil hvile på. Den foreløpige fristen for forhandlingene er satt til juni i år, og hvorvidt en avtale endelig vil komme på plass avhenger på kort sikt av skjøre innenriks- og utenrikspolitiske hensyn der opposisjon på hjemmebane og i forhold til Israel kan være utslagsgivende. På lengre sikt åpner derimot spørsmålet seg rundt rettferdigheten rundt strenge krav ovenfor Iran, samtidig som andre atomvåpenstater slipper ubehagelighetene rundt begrensninger rundt egne atomprogrammer og strenge internasjonale inspeksjoner. Den ulike behandlingen undergraver samtidig troverdigheten til eksisterende atomvåpenstater når de henviser til Irans allerede eksisterende forpliktelser ovenfor NPT-avtalen (Ikke-spredningsavtalen) og nå fremforhandler en avtaletekst som på noen områder setter strengere begrensninger på Iran enn det som er nedfelt i NPT. Samtidig slipper de samme atomvåpenstatene egne begrensninger på anrikning og inspeksjoner av anlegg. Dermed gjenstår det nå å se om avtalen først og fremst vil være en midlertidig suksess, eller om den også er holdbar på lang sikt.

Del

Medieklipp Utland

Medieklipp Atomvåpen

  • 40 år gamal atomdriven russisk krigsubåt forbi Stad -smp.no/nyheter ...SunnmørspostenRussland sender 40 år gamal atomdriven ubåt langs Norskekysten til militærparade.og mer »

  • Siste.noSiste - Norge og atomvåpenSiste.noEt klart flertall i FN vedtok nylig en avtale om å forby atomvåpen. Norge var blant landene som boikottet avstemningen.FN vedtok forbud mot kjernefysiske våpen: - Norge sier ja til ...Dagbladet.noalle 2 nyhetsartikler »

  • Nea RadioNord-Korea og Norge - sammen for atomvåpenNea RadioFredag 7. juli stemte 122 av FNs medlemsland for en avtale som forbyr atomvåpen internasjonalt. I klartekst betyr dette at et soleklart flertall av verdens land og folk, ikke minst i den tredje verden, har sagt klart fra om at atomvåpens eksistens er ...

Medieklipp Kjernekraft

Google Nyheter
  • Dagens NæringslivAnalytikerne venter økt produksjon for StatoilDagens NæringslivEnheten er brukt for å sammenligne mengden energi som kan produseres ved forbrenning fra forskjellige typer energikilder som for eksempel kull, olje, gass, kjernekraft, vannkraft og mer. Kilde: Store Norske Leksikon. Vis mer. Les også: Disse kjemper om ...og mer »

  • ABC NyheterUSA innfører nye sanksjoner mot Iran, men beholder atomavtalenABC NyheterMyndighetene i Iran har hele tiden avvist at de har slike planer og forsikret at programmet dreier seg om kjernekraft og andre fredelige formål. I 2015 ble det etter mange års samtaler enighet om en avtale mellom Iran, USA, Russland, Kina, Frankrike, ...og mer »

  • MyNewsdesk (pressemelding)​​Rolls-Royce har inngått serviceavtale med to offshoreselskapMyNewsdesk (pressemelding)Virksomheten har fem hovedområder: sivil luftfart, militær luftfart, marine, power systems og kjernekraft. - I Norge er det omlag 2 300 Rolls-Royce ansatte, hvorav 1 600 i Møre og Romsdal. Flertallet av disse jobber Rolls-Royce Marine AS i Marine ...og mer »

Bli medlem - støtt vår kamp !

Nei til Atomvåpen (NTA) arbeider for nedbygging av alle atomvåpen og for et forbud mot atomvåpen. NTA er også mot atomkraft.

NTA er en landsomfattende og partipolitisk uavhengig organisasjon, og samler alle som støtter organisasjonens formål. NTA tar initiativ til kampanjer rettet til den norske befolkningen, politikere, fagforeninger og andre organisasjoner. Det skjer ofte i samarbeid med andre. Vi arbeider for at Norge skal støtte forslag i FN og andre internasjonale organer om nedbygging og forbud mot atomvåpen. Vi ønsker at Norge skal ta et standpunkt mot atomvåpen også i vår egen militærallianse.

Bli aktiv ved å melde deg inn i Nei til Atomvåpen (link til innmeldingsskjema).

Ta kontakt med oss

Flere nyheter fra NTA